Denne nettsiden inneholder de viktigste innleggene om Aftenpostens drosje-anklage mot Gudmund Hernes, bl.a. Hegges kommentar 18/3-99.


FRA AFTENPOSTENS MORGENUTGAVE 17/2-99:


En meget travel mann


["Innkast" av Mari Lending]

Kvinner, barn og galante menn: Unna vei, for her kommer jeg
- en akademisk svingdanser med fremskutt hake og med de
viktigste gjøremål på programmet.

I et tilsvar til en kronikk Ottar Brox skrev med
utgangspunkt i Dag Østerberg og Håvard Nilsens bok om Gro
Harlem Brundtland, gjorde Gudmund Hernes på kronikkplass i
Dagbladet et større poeng ut av en selvopplevd episode i en
drosjekø i Paris. Historien var av det slaget de fleste
ville være glade for at utspilte seg nettopp utenlands:
Konvensjonelt nok kanskje, er vel de fleste innrettet slik
at når man gjør noe uhøflig eller pinlig, så er man lettet
over at man ikke blir sett. Ikke minst skulle man tro at
relativt offentlige personer ville tenke slik, men Hernes
later til å være mindre konform og mer uforferdet enn folk
flest.

I drosjekø

Episoden dreide seg i korte trekk om følgende: Hernes
befant seg i Paris - og ikke hvor som helst, faktisk var han
"rett ved Sartres gamle stamkafé, Deux Magots" - og han var
rykket frem til plass nummer 2 i drosjekøen. Foran ham sto
bare én mann, men før Hernes viste ordet av det, hadde den
samme herren vinket frem en kvinne som sto bak i køen og
gitt henne sin drosje. Konflikten mellom nummer en og
nummer to i køen kom altså til å dreie seg om hvem som
hadde retten til den neste drosjen - ifølge Hernes var det
ham selv, mannen foran ham hadde av fri vilje valgt å gi
bort sin bil.

Fysisk aktivitet

Dette førte - ifølge vår eneste kilde i denne saken, Hernes
selv - om ikke til håndgemeng, så ihvertfall til en viss
fysisk aktivitet. Historiens kilde og forteller grep nemlig
etter neste drosjes dørhåndtak med den ene hånden, mens han
puffet mannen foran seg vekk med den andre - samtidig som
han fortalte tilskuerne hva han mente om chevalereske
franskmenn og køkultur. For dette høstet han, igjen ifølge
seg selv, applaus fra køen.

Underteksten for historien er Jean Paul Sartres
distinksjon mellom "gruppe" og "serie", der grupper
betegner reelle, solidariske fellesskap, mens serier og
serielle konstellasjoner viser til sosiale situasjoner der
individer automatisk står i motsetningsforhold - som for
eksempel i en drosjekø. I sin kommentar til Hernes'
beskrivelse av gruppefølelse og sin egen heltegjerning i
drosjekøen, skriver Østerberg og Nilsen: "Vi tror gjerne at
dette er Gudmund Hernes' begrep om fellesskap: en heiagjeng
som kan applaudere Gudmunds one-man show".

Vel, vel: Denne drosjekøhistorien - der en mann åpent og
frivillig iscenesetter seg selv som uhøflig, kranglevoren,
nesten brutal - ihvertfall vanskelig - rant meg i hu forleden
morgen.

Jeg kom gående mot drosjeholdeplassen ved Stortinget der
det var rikelig med drosjer og ingen ventende, og gikk
naturlig nok mot den første ledige bilen. Mens jeg hjalp
min lille sønn - som var på vei til barnehaven - ut av
vognen, og skulle til å åpne bakdøren mens jeg samtidig
bukserte vognen, et par vesker, barnet og en løs matboks,
spratt plutselig en mann inn i bilens forsete, mens han
dirigerte og instruerte en litt forvirret sjåfør - som
riktignok likevel adlød ordre.

At jeg umiddelbart kunne identifisere mannen som den samme
som hadde gjort et så sterkt inntrykk på en gruppe
parisiere gjennom handlekraft, og som er erklært motstander
av chevalereske manøvre, kan vel knapt forbause noen.

Gudmund Hernes er en travel mann, en mann som utrettelig
forandrer verden. At det må være utallige drosjeturer
involvert i hans ferd mellom pressens faglige utvalg,
IT-Fornebu, kritikereliminasjon, kronikker, konferanser,
middagsselskaper og aerobictrening, er lett å forstå.

Denne mannen må hjelpes frem - noe hver og en av oss kan
bidra til ved å tre til side i neste drosjekø.


Billedtekst: Gudmund Hernes. Slipp denne mannen frem!


FRA DAGBLADET 17/3-99:


Verst for hvem?


[Av] Gudmund Hernes professor

[Oppsummering av Dagbladet:] Gudmund Hernes ble feilaktig beskyldt for uhøvisk opptreden i en drosjekø av en Aftenposten-journalist, men verken hun eller avisen vil rette det opp.


I Dagblad-debatten om Østerberg og Nilsens «Statskvinnen»
markerte jeg uenighet med deres og Sartres syn på en drosjekø:
Jeg ville vise at en kø uttrykker solidaritet siden fremmede,
selv fra ulike land, kan fordele knappe goder uten strid.

I Dagbladet 1. mars skriver forfatteren Herman Willis at
debatten toppes «av journalist Mari Lending som i Aftenposten
17.2. kan plassere Hernes' chevalereske natur inn i
kulturdebatten, ved å referere til at hun nylig under
innlasting av barnevogn, matboks og barn utenfor Stortinget,
ble forulempet og fravristet sin bil av - Gudmund Hernes».
Mari Lending skildret at hun en morgen «... kom gående mot
drosjeholdeplassen ved Stortinget der det var rikelig med
drosjer og ingen ventende, og gikk naturlig mot den første
ledige bilen. Mens jeg hjalp min lille sønn - som var på vei
til barnehagen - ut av vognen og skulle til å åpne bakdøren
mens jeg samtidig bukserte vognen, et par vesker, barnet og en
løs matboks, spratt plutselig en mann inn i bilens forsete,
mens han dirigerte og instruerte en litt forvirret sjåfør -
som likevel adlød ordre». Hun skriver at hun «umiddelbart
kunne identifisere mannen». Det skulle altså ha vært meg -
endog med drosjer i kø!

Kontakt

Etter flere forsøk fikk jeg telefonkontakt med Lending 24.2.
Jeg sa jeg anså adferden hun skildret klanderverdig. Hadde jeg
oppført meg slik, ville jeg sterkt beklage det. Men jeg
understreket at jeg ikke hadde noen erindring om noen slik
episode. Jeg ba derfor om å få tidspunktet for den, noe hun
skulle sjekke nærmere. Jeg regnet dette ville være enkelt -
Lending bringer neppe hver dag sin sønn til barnehagen med
drosje fra sentrum. Ingen tilbakemelding kom. Derfor gjentok
jeg det samme i en e-post neste dag. Lending svarte: «Din
unnskyldning er akseptert og jeg regner med dette saken som
opp og avgjort. Hvis du har noe mer å anmerke vedrørende min
artikkel, ber jeg deg ta kontakt med Aftenpostens
sjefredaktør, Einar Hanseid.» Hun besvarte altså fortsatt ikke
spørsmålet om tidspunkt. Jeg gjentok det derfor for tredje
gang i en egen e-post. Den ble heller ikke besvart.

Forveksling

Jeg sendte sjefredaktøren kopi av korrespondansen og ba om
anledning til å undersøke om det kunne skjedd en forveksling,
bl.a. fordi Lending i den første telefonsamtalen sa hun bare
kjente meg fra mediene. Først etter denne fjerde henvendelse,
3. mars, opplyste redaksjonssekretær Ivar Granaasen på telefon
at Lending var sikker på dag og tid - det hadde skjedd mellom
klokken 08.15 og 08.45 den 11.2, og iallfall innen 08.00 og
09.00 - som stemmer med tiden man bringer barn til barnehagen.
Dette satte meg i stand til å fastslå det jeg hele tiden hadde
visst: at episoden Lending skildret, ikke har funnet sted. For
i dette tidsrommet var jeg på mitt kontor. Det bekreftes ved
datalogg (som automatisk registrerer hva jeg foretar meg på
egen datamaskin), ved avsendt e-post og ved kontormøter der
andre kan bevitne deltakelsen.

Dagen etter meddelte jeg Hanseid dette i et brev og spurte hva
Aftenposten ville gjøre med det. Svaret fikk jeg 5. mars, da
Granaasen ringte for å fortelle at han var blitt instruert om
å si at Aftenposten ikke ville gjøre noen ting. Det
forskrekket meg at sjefredaktøren i Aftenposten fant det
akseptabelt at en av hans journalister hadde presentert en
historie som beviselig var feil, særlig når journalisten selv
var eneste kilden til den. Jeg ble lovet skriftlig melding om
beslutningen. Den har jeg heller ikke fått.

Sannheten

Det viktigste ved denne saken er hva den forteller om norsk
presse. USA hadde i fjor flere pressesaker der det ble tatt
kraftige oppgjør med vridde fremstillinger, uriktige
opplysninger og oppdiktede historier. Dyktige pressefolk måtte
gå. Pressen selv mente den måtte være krystallklar på ett
punkt: «Seek the truth and report it.»

Vær varsom-plakatens punkt 4.14 lyder: «De som utsettes for
sterke beskyldninger [forulempning] skal så vidt mulig ha
adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger» og
4.13 lyder: «Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt
beklages snarest mulig.» Det første ignorerte journalisten.
Det andre ignorerer redaktøren.

Et av Norges fremste presseorgan, Aftenposten, som vel ellers
mener offentlighet er et viktig prinsipp, krevde fire
henvendelser for å få oppgitt et tidspunkt. Da man på det
grunnlag kunne avvise hele historien, ser redaktøren ingen
grunn til å beriktige og beklage en historie som er båret
videre i forsterket form i andre organer. Det er mulig norsk
presse finner dette akseptabelt. For oss andre er det
skremmende.

Billedtekst:
I DROSJEKØ: Så journalist Mari Lending Gudmund Hernes i
drosjekø, eller var det en annen?


FRA AFTENPOSTENS MORGENUTGAVE 18/3-99 (Hegge unnlater å nevne at Hernes har alibi for det angitte tidspunkt for hendelsen):


Verstinger i drosjekø


["Kommentar" av Per Egil Hegge]

I en meget grundig artikkel i Dagbladet i går konkluderer
tidligere statsråd Gudmund Hernes med at det er skremmende
at han ikke har fått beriktiget og beklaget en påstand i
Aftenposten 17. februar.

Der skildret Mari Lending en opplevelse på
drosjeholdeplassen ved Stortinget, hvor hun, slik hun stort
sett gjør fem morgener i uken, var i ferd med å manøvrere
en barnevogn, sin lille sønn og seg selv inn i en drosje,
da en travel mann satte seg i drosjens forsete og ropte
"kjør!" til sjåføren. Hun identifiserte den travle som
Gudmund Hernes.

Utgangspunktet var Hernes' noe spesielle kronikk i
Dagbladet 31. 12. 1998, hvor han ga til beste en lett
selvforherligende beskrivelse av hvordan han ryddet opp i
en drosjekø på venstre bredd i Paris. Dette var det litt
skjeve utgangspunkt for et usedvanlig perfid og sterkt
personlig angrep på sosiologen Dag Østerberg for hans bok
om Gro Harlem Brundtland.

Det er én meget god grunn til at Aftenposten ikke har
beklaget Mari Lendings påstand: Vi regner den som
sannferdig.

Hernes har fått tilbud om å gi sin versjon av episoden i
avisen. Dette har han takket nei til. Og muntlig, i en av
nokså mange telefonsamtaler om saken, har han sagt til en
av mine kolleger at "OK, jeg var der, men det var ikke
akkurat slik det skjedde. Hun har fortegnet situasjonen".

Vi regnet dermed saken som opp- og avgjort, spesielt da
han avslo et gjentatt tilbud om å gi sin versjon i
Aftenposten.

Det som virkelig er skremmende i denne saken, er følgende:

17. eller 18. februar ble jeg oppringt av Gudmund Hernes,
som uformelt ville be om et råd angående Mari Lendings
artikkel. Han hadde ingen erindring om episoden, men mente
at hennes fremstilling ikke kunne stemme, spesielt fordi
"jeg setter meg aldri i forsetet på en drosje. Jeg sitter
alltid i baksetet".

Jeg tenkte: "Au, dette er detaljer av den type som feller
den skyldige på kriminalromaners siste side." Hernes
påpekte også at det hender han blir forvekslet med andre.
Og enhver vil innse at muligheten for at Mari Lending kunne
ha sett feil, sannsynlighetsstatistisk vurdert er større
enn null.

Vi begynte derfor å grave litt mer i historien, og har fra
Gudmund Hernes' nærmiljø fått bekreftet at han - i
motsetning til hva han sa til meg i telefonen - nesten
alltid setter seg i forsetet.

Jeg skal fortelle Gudmund Hernes hva som er skremmende, og
det er ikke at en avis nekter å legge seg flat for
revkroker og press av dette ytterst utiltalende slag. Det
er skremmende at et menneske med tidligere
regjeringsposisjoner, med maktutredninger og demonstrert
vilje til makt, enten det er på Fornebu eller i Akersgata,
ringer til en person som inntil september i fjor var Mari
Lendings overordnede, og forsøker å svekke hennes versjon
ved hjelp av en fremstilling som ikke er riktig.

Om denne fremgangsmåte kunne det sies langt mer. Jeg
velger å tie, og håper i den anledning på Gudmund Hernes'
velvillige, tause takknemlighet.


Billedtekst: Drosjekunde. Gudmund Hernes


FRA AFTENPOSTENS MORGENUTGAVE 24/3-99:


IT Fornebu informerer
Nok er nok om Hernes


[Av Per Morten Vigtel og Asbjørn Eikeland]

I et usedvanlig sterkt personlig angrep på Gudmund Hernes i
Aftenposten 18. mars, skriver Per Egil Hegge at de regner
journalist Mari Lendings påstander om en episode i en drosjekø
som sannferdig.

Etter flere henvendelser fra Hernes, undersøkte Aftenpostens
redaktør saken og oppga at episoden skulle ha skjedd mellom kl.
08.15 og 08.45 - og sikkert mellom kl. 08.00 og 09.00 - torsdag
11. februar 1999.

Hernes var i denne tiden i møter med undertegnede. Han kunne da
ikke ha vært i noen drosjekø. Vi vil derfor be om at Aftenposten
tar inn denne opplysningen og korrigerer påstandene.